Spørsmålet som kommer til å bli stående etter årets fredspristildeling er: Hva prisen egentlig gikk til? Og ga Thorbjørn Jagland årets pris for å blidgjøre dem som har antydet at han bør skiftes ut som komiteleder?
De umiddelbare reaksjonene da årets vinnere av Nobels fredspris ble annonsert på høytidelig vis fredag, var samstemthet og enighet om at den tok tak i de største utfordringene i vår tid. Det var ingen store kontroverser og diskusjoner rundt tildelingen. Det er vanskelig ikke å finne glede i at alle verdens store problemer blir viet oppmerksomhet i en og samme pris. Men tildelingen er tannløs - og hva går den egentlig til?
Malala Yousafzai (17) fikk som ventet prisen. Hun var favoritten til å få den i år etter at det ble spekulert i at hun i fjor var for ung. Den pakistanske jenta er fra det som en gang var den idylliske Swatdalen. Hun blogget mot Taliban etter at de tok kontroll over området fra hun var 11 år gammel bare. De straffet henne med drapsforsøk. I løpet av de siste årene har hun etablert seg internasjonalt og gjort mer arbeid mot ekstremister ved å tale dem i mot på FNs talerstol og i møter med verdensledere. Hun gikk også hardt ut mot Boko Haram og deres kidnapping av unge skolejenter.
Kritikken mot Malala Mange mener Malala har mistet sin ungdommelig glød og sjarm, andre mener oppmerksomheten har gått til hodet på henne, og at hun avslører naivitet da hun for kort tid siden annonserte at hun vil bli statsminister. I hennes hjemland, Pakistan, har også kritikken mot henne vokst det siste året. Hun anklages for å bli brukt som et symbol av vesten. Det sies at kritikken mot henne er plantet av ekstremister.
Dr. Abdus Salam er den eneste pakistaneren som har fått nobelprisen tidligere. Han ble tildelt nobelprisen i fysikk sammen med Steven Weinberg og Sheldon Glashow i 1979. Salam tilhørte minoriteten ahmadiya. De religiøse ekstremistene i Pakistan hindret Salam fra å returnere. Han døde i 1996, og klarte aldri å komme tilbake til hjemlandet med sin internasjonale anerkjennelse.
I Pakistan uttrykkes nå stolthet for at Malala har fått verdens mest anerkjente pris. Men vil hun klare å reise tilbake for å fortsette sitt arbeid mot religiøse fanatikere på bakkenivå i Pakistan?
En pris til Malala er en pris mot ekstremisme. Islamsk stat er offensiven i Irak, Syria og truer nye kurdiske områder- og med håpløs utvikling i Afghanistan, vil mange mene dette er en pris midt i blinken.
Barnearbeid i India Malala deler årets pris med den mer ukjente Kailash Satyarthi (60). Thorbjørn Jagland understreket at Satyarthi er verdenskjent for sitt arbeid. Men rett etter annonseringen satte alle verdens redaksjoner i gang arbeid med å forsøke å finne ut hvem han egentlig er, og slet med å uttale navnet hans riktig på lufta. Folk jeg kjenner i India forteller at organisasjonen hans er kjent, men visste ikke mye om hvem han var.
Satyarthi får prisen for sitt arbeid mot barnearbeid, som er en viktig kamp. Med mye oppmerksomhet viet til terrorister og ustabile styresett i Afghanistan og Pakistan, fremheves India ofte som et moderne demokrati og forbilde, og det brutale kastesystemet og utnyttelsen av barn som er et stort problem i India blir forsømt.
En pris som deles mellom en inder og pakistaner er interessant. Tonen mellom erkefiendene har vært svært spent den siste tiden, spesielt etter at det 6. oktober brøt ut kamper på grensen, der flere tusen måtte flykte og mange er såret. Selv om de to prisvinnerne ikke har gjort noe aktivt arbeid for å bedre forholdet mellom de to mektige nabolandene, er det symbolsk viktig å anerkjenne at forholdet mellom India og Pakistan er avgjørende for stabilitet i hele regionen, og har store konsekvenser for verdenssamfunnet for øvrig som i stor grad lener seg på Pakistan når de forlater den militære tilstedeværelsen i det krigsherjede Afghanistan.
Jagland og Nobelkomiteen Siden Thorbjørn Jagland kom inn som leder av Nobelkomiteen i 2009 har han både fått mye ros og pepper, men klart å skape et nytt engasjement rundt nobelkomiteen og dens mandat. Kritikere mente at Nobelkomiteen i årene før ga priser som stod fjernt fra Alfred Nobels testamentet. Spesielt prisen til Wangari Maathai i 2004 skapte mye debatt om at man ikke klarte å angripe de mest relevante fredsutfordringene.
Med Jagland som komiteleder har bildet endret seg noe, og eksperter har pekt på at man nærmet seg kjernen av fredsbegrepet. De siste ukene har det blåst heftig rundt Jagland og hans rolle i komiteen, og det er ikke sikkert at han vil få fornyet tillit til å fortsette. En får bare håpe at Jagland ikke har tatt kritikken innover seg i så stor grad at han nå forsøker å blidgjøre alle for å beholde sin prestisjefulle stilling.
Kampen mot barnearbeid? Kampen mot kvinnediskriminering? Kampen mot religiøs ekstremisme? Kamp for fred mellom atommaktene India og Pakistan?
Det sies at man må velge sine kamper. I år klarte ikke nobelkomiteen å velge.