Avgangshallen for flyavgangen til Kabul er nesten full. Det er afghanere som skal til hjemlandet i krig. I køen inn til flyet skimtes en og annen utlending. Livredd, tildekket, usikker, men med visshet om at oppholdet i det krigsherjede landet ikke blir langt.
Jeg står bak en afghansk mor. Hennes to-tre år gamle datter har små rosa plast sko, hun tuller og ler. Den lille jentas humør og uvitenhet om hva slags land hun skal til bryter opp den alvorstunge stemningen blant passasjerene.
Det er vanskelig å se at dette er landet amerikanerne har brukt svimlende 700 milliarder dollar i når man kjører gjennom Kabuls gater. Det tørre, støvdekte landskapet er hentet fra en annen tid. Store plakater med oversminkede afghanske jenter i hijab som reklamerer for skjønnhetssalonger, reklamer med lykkelige poserende unger i grønne omgivelser med rene fargesterke klær, et par supermarkeder og store, skinnende polerte nye biler blant hestesleder og syklende er det eneste som minner om vårt århundre.
«Er du muslim?» spør den afghanske mannen meg. «Ja», svarer jeg. «Shukar», svarer han, lettet over at det ikke har kommet en ny ikke-muslim til landet. Han insisterer likevel på at jeg ser tysk ut.
Snart er alle utlendingene på vei ut. Arenaen overlates til aktører som kjemper for innflytelse og makt i et land der folket i generasjoner kun har opplevd krig og ikke har begreper om hva fred betyr.
Utenlandske bistandsarbeidere er tvunget til å kjøre i pansrede, skuddsikre biler for å hjelpe. De er stadig oftere mål for terror, kidnapping og utpressing.
I uken før valget 5. april evakuerer mange hjelpeorganisasjoner sine utenlandske ansatte. Det er for utrygt å være her under de siste dagene før valget. Daglige angrep i ulike deler av landet med store sivile tap vitner om at valget blir blodig. Angrepene fører til at valgobservatører rømmer fra landet og etterlater det i et vakuum der den internasjonale tilstedeværelsen under valget blir minimal.
Internasjonale medier kvier seg for å sende journalister, og anser det som tryggere og riktigere å satse på at lokale rapporterer om hvilken tilstand landet befinner seg i. Det er en uheldig og trist utvikling for utenriksjournalistikken.
Men frykten er reell. Selv om journalister ikke har vært mål for terror, og Taliban har erklært at de ikke angriper journalister, går utviklingen i en tragisk retning. For to uker siden ble den svenske korrespondenten Nils Horner henrettet av ukjente gjerningsmenn på åpen gate, midt på dagen, like ved den norske ambassaden. Drapet er fortsatt et mysterium, og det har skremt vestlige medier.
Krigen i Afghanistan setter grunnleggende prinsipper på prøve. Skal vi slutte å sende journalister og hjelpearbeidere dit fordi det er risikabelt? Det er utvilsomt vanskelig å argumentere for at journalistkolleger skal sette liv i fare for å rapportere, men vi har en gang valgt et yrke der vi påtar oss et ansvar å formidle hva som foregår. Da kan vi ikke stole på at lokale skal gjøre jobben vår fordi vi selv synes den er ubehagelig.
Jeg så ingen utlendinger i gatene under mitt opphold i landet. En av få vestlige journalister som var i landet samtidig som meg, ble evakuert rett etter angrepet på Serena, der hun selv bodde.
Fire unge menn med pistoler gjemt i sokkene kommer seg inn på det eneste store femstjernershotellet i Kabul, Serena. Ni mennesker blir drept denne kvelden i forrige uke. Blant dem den afghanske journalisten Sardar Ahmed, hans kone og to barn. De var på Serena for å feire persisk nyttår. Ungene ble skutt i hodet. På samme hotell ble den norske journalisten Carsten Thommassen skutt og drept i 2008, da han reiste med den norske utenriksministeren.
Bak høye murbygninger og stålgitter ligger luksushotellet. Det er stort oppbud av synlige og usynlige sikkerhetsfolk i og rundt hotellet, og mange sikkerhetskontroller før man kommer seg inn på hotellet, som ligger like ved presidentpalasset.
To timer før angrepet er jeg her for å se på hvor strengt bevoktet området er. Mens det begynner å mørkne kjører vi gjennom byen. Jeg blir fortalt at det er færre folk i gatene enn vanlig. Butikkene og handlegatene er tomme. Restauranteiere står og venter på at noen gjester skal komme for ikke å gå med tap nok en kveld. Bare de som ikke har noe valg tar til gatene på denne tiden. Vår sjåfør har hastverk med å få oss trygt tilbake på gjestehuset.
Om en uke går afghanerne til valgurnene. Det er rapportert om at oppslutningen for valgdeltagelsen vil være stor, til tross for at selvmordsangrep i folkerike gater skremmer mange fra å være med. Etter å ha vunnet to valgrunder og sittet ved makten siden 2001, kan ikke Hamid Karzai stille til gjenvalg. Han ønsker å bli i landet, men er avhengig av nåde fra de nye makthaverne for å overleve. Statistikken over hva som skjer med tidligere ledere er dyster: Nesten ingen overlever etter et liv ved makten.
I år er det 25 år siden Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan. Krigen på 80-tallet drepte 1,5 millioner mennesker. I årene etter tilbaketrekkingen gikk landet inn i mørk tid med borgerkrig. Resultatet var at Taliban overtok makten, fordi USA og andre vestlige land glemte landet og de millioner som flyktet til Pakistan og Iran. I år forlater NATO-styrkene landet etter 12 år, man har ikke råd til å være her lenger. President Karzai, som ikke trenger å bry seg om sitt eget folk, nekter å undertegne sikkerhetsavtalen.
Når jeg setter meg på flyet ut av Kabul ser jeg under meg et landskap der en ny maktkamp er i ferd med å utspille seg.
Jeg ser et land der lokale krigsherrer er sterkere, Taliban er på offensiven, nye opprørsgrupper etablert, narkotikasmugling er på topp og en afghansk hær som ikke er i stand til å kjempe mot disse kreftene og utfordringene.
Titalls millioner mennesker lever i frykt og fattigdom, og går etter all sannsynlighet inn i en ny epoke med borgerkrig som et resultat av nok en mislykket utenlandsk invasjon. En stormakts feilslåtte politikk.