Verdens mediedekning av drapet på Benazir Bhutto er usedvanlig detaljert. Det er sjelden vestlige medier viser så stor interesse for saker i Pakistan.
I 1951 ble Pakistans første statsminister, Liaqat Ali Khan, skutt og drept. Drapet ble aldri oppklart. 56 år senere blir Benazir Bhutto skutt i nøyaktig samme park. Da de fatale skuddene faller er hun igjen på høyden av sin politiske karriere. Flere journalister har stilt seg spørsmålet hvorfor vestlige medier elsket Bhutto, uten å komme til noen fornuftige svar. Hennes bakgrunn og historie er uten tvil unik, engasjerende og fascinerende. Men Benazir Bhutto var en del av det politiske landskapet i over 20 år uten å vekke i nærheten av samme oppsikt og interesse.
Det som skulle bli Bhuttos siste 8 år i live ble tilbrakt i eksil. Hun brukte anledningen til å reise verden rundt, stemmen hennes uten den største kraft og skikkelsen evnet ikke å samle eller begeistre de store massene. Bhutto ble ansett som fortid, og interessen for henne var som den pleier å være for personer som ikke lenger besitter makt eller innflytelse. Bhutto kom tilbake i oktober i fjor da amerikanerne innså at hun kunne brukes for å legitimere og styrke deres svært svekkede mann i Islamabad som så sårt trengte en demokratisk fasade. Og dermed var Bhutto framtid. Igjen var Bhutto i sentrum av storpolitikken i Pakistan.
Benazir Bhutto valgte å spille på lag med USA. På denne måten fikk hun skyggelagt sin egen tid som regjeringssjef og undergravet rykte som korrupt leder. Amnesty International anså hennes regjering som den mest korrupte i verden. Hun hentet mange stemmer fra kvinner og fattige i sin tid, men det sies hun gjorde lite for dem. Bhutto visste at det amerikanske vennskapet trolig var hennes eneste måte tilbake til maktens korridorer, som er strengt bevoktet av militæret.
Benazir Bhuttos far, Zulifqar Ali Bhutto, ble avsatt som regjeringssjef i 1977, og hengt med daværende diktator Zia-Ul-Haq ved førersetet. Merkelig nok mener mange i det pakistanske folkepartiet fortsatt at årsaken var amerikansk misnøye med Zulifqar Ali Bhutto og hans måte å styre på. Bhutto satt dessuten ved makten da Pakistan startet sitt kjernefysiske program, og han fikk hentet den berømte fysikeren Dr. Abdul Qadeer Khan fra Nederland.
Da Benazir Bhutto reiste tilbake til Pakistan etter åra i eksil hadde hun med seg garantier fra USA i bagasjen. Både for sitt eget liv og løfter om makt. Lenge før valget var hun kronet til landets neste statsminister. Til gjengjeld ville Musharraf bli sittende som president med visse fullmakter. Mange undrer seg over hvorfor Benazir Bhutto torde bevege seg fritt i store forsamlinger og blant store folkemasser når det var framsatt så mange drapstrusler og sikkerhetssituasjonen var svært sårbar. Enkelte tolker det som et tegn på politisk mot. Andre som naivitet. Men Benazir Bhutto var neppe så naiv. Hun hadde gode venner. Det meget interessante spørsmålet er: hvordan sviktet garantistene?
Med drapet på Benazir Bhutto gikk planene og drømmen om en forutsigbarhet i pakistansk politikk de nærmeste åra i vasken. Pakistan har aldri vært av større betydning for vesten. Det som skjer med Pakistan er avgjørende for hele regionen, ISAF-styrkenes framgang i Afghanistan og krigen mot terror.
Den viktigste er likevel landets atomvåpenlagre i nærværet av verdens mest kjente terrorist og hans terrornettverk. Det verste scenarioet er at terroristene skal få tilgang til landets atomvåpen. Det kommer stadig forsikringer fra den pakistanske presidenten om at landets atomvåpenlagre er i trygge hender. Ingen vet hvor atomvåpnene er lagret eller hva slags sikkerhet det snakkes om. USA har brukt over 500 millioner kroner for å sikre Musharraf kontroll over lagrene av atomvåpen, men uten at de kjenner til hvordan systemene fungerer eller hvor lagrene er. Dette alene illustrer godt den mistillit som eksisterer mellom supermakten USA og deres allierte Pakistan. Amerikanernes usikkerhet er knyttet til om den pakistanske hæren kan stoles på og er egnet til å beskytte atomvåpenlagrene. På samme tid blir det fra flere hold stilt spørsmål ved krefter i hærens nære forhold til Taliban. I sin tid trente og sponset den pakistanske hæren Taliban, slik at de kunne overta makten i Afghanistan etter at USA forlot regionen.
Det er et gjensidig mistillitsforhold mellom de to. Kampen mot terrorisme i regionen kjempes med støtte fra en militærmakt som ikke har fullverdig tillit, men mange mener amerikanerne ikke ser noe alternativ til Musharraf.
Det pakistanske militæret bruker på sin side USA og den enorme finansielle støtten til å bygge seg opp og bli sterkere. Demokrati, fritt og uavhengig rettsvesen og frie medier er dette vennskapets uskyldige ofre. Fortsatt sitter landets tilsidesatte høyesterettsdommere i strengt bevoktet husarrest. Vi har knapt hørt fra dem siden unntakstilstanden ble erklært i november. Et notat fra Benazir Bhuttos tidligere nære rådgiver, professor Hussain Haqqani, viser at USA har gitt over 35 milliarder dollar i støtte til Pakistan i løpet av de siste 50 åra. Bare 3,5 milliarder dollar av disse ble gitt da det satt en folkevalgt regjering i landet.
Ordet krig er blitt nevnt som svar på hvordan utfallet av den usikre situasjonen kan løses og hvordan atomvåpenlagrene kan sikres. Ingen har råd til krig nå. Det er bare uker til valg i kaotiske Pakistan. Likevel tar president Musharraf seg tid til å reise på et flere dagers uoffisielt besøk til flere europeiske land og til Davos. Flere spør seg hvorfor? Hjemme i Pakistan sitter den nye hærsjefen og USA-vennen Ashfaq Kiyani. Han har vært taus og mediesky siden han overtok stafettpinnen etter forgjengeren Pervez Musharraf. Likevel er han allerede spådd ei framtid som kuppmaker og som USAs joker for å løse krisen i Pakistan. «Pakistan er et land med 160 millioner innbyggere, hvorfor kan de ikke selv velge sin framtid? Det trenger ikke være Bhutto eller Musharraf. Gi folket en sjanse til å bestemme selv.» Slik svarte den pakistanske journalisten Talat Hussain på spørsmålet mitt om hvem som ville tjene landet best. Svaret tegner et godt bilde av hvordan mange pakistanere tenker nå. For øvrig er aktualitetsprogrammet til den anerkjente Hussain tatt av lufta fra TV-kanalen Aaj fordi myndighetene anså det som brysomt og kritisk.
Den amerikanske troen på enkeltpolitikere som løsning på uro i Pakistan svikter. Så lenge landets demokratiske institusjoner stadig svekkes ved at de blir oversett og tilsidesatt, kan ikke et enkeltindivid være god nok garanti mot den svært farlige situasjon som kan oppstå. Pakistanere har rett til å velge sin framtid, verdenssamfunnet har også rett til beskyttelse mot den største fare.