Nå virker det så lenge, men det er bare noen uker siden tonen mot flyktningene var en helt annen. En sterk opinion i vesten var i kraftig favør av den store flyktningstrømmen. Viljen til å hjelpe var enorm og viste seg i form av utallige innsamlingsaksjoner og nasjonale dugnader. Retorikken fra selv høyrepopulistisk fløy var særs dempet, fordi retorikk mot flyktningene ikke ville sanke stemmer.
Selv faglig informasjon og påpeking av sikkerhetsrisikoer og utfordringer knyttet til papirløse eller hvordan IS ville utnytte strømmen ble avfeid som tøv, fordi det var følelsene som styrte.
Paris-angrepet Da terrorister fra IS angrep Paris på seks ulike steder i et koordinert og komplekst angrep som kombinerte skyttere og selvmordsbombere, viste det seg at terrormannskapet deres var satt sammen av franske borgere, at den operative delen av angrepet ble utført på tvers av landegrenser: mellom Frankrike og Belgia, at jihadister ble smuglet gjennom flyktningeruten og trolig ble det hele orkestrert fra IS-ledelsen med hovedsete i Syria.
Norge har økt terrorberedskapen, Sverige har oppjustert trusselnivået, Frankrike har erklært unntakstilstand i tre måneder og gir sine politifolk lov til å være våpen selv på fritiden. Det er en panisk situasjon der ikke mye skal til for å vekke mistanke i frykt for å overse noe som potensielt er alvor. Trusselvurderinger er ingen fasit på status. De gir bare en pekepinn.
I går kjørte jeg datteren min på fire og jevngammel venninne av henne. Jeg overhørte samtalen mellom dem i baksete da en politibil med blålys passerte oss. Jentene snakket med hverandre om at det har vært en bombe i Frankrike. Ingen i samfunnet er lenger vernet for det som skjer rundt oss og terroralarmen som går.
Angrep på asylsøkere På samme tid fortsetter meldingene å tikke inn om angrep på flyktninger. Folk tar hevn etter Paris ved å sette fyr på asylmottak. Den varmen og overveldende kjærligheten som europeere viste tidligere i høst, er snudd til hat og sinne blant mange. Terroristene sørget for at de hundretusener av flyktninger som nå befinner seg i Europa utsettes for mistenkeliggjøring.
Politisk handling og strategier er oftest ikke følelsesstyrt, men følelser hos massene blir brukt som instrument i krigsstrategi. Etter Paris-angrepene kommer det mange forenklinger av trusselen fra IS og hvordan den oppstod. Men bildet er sammensatt. IS har vokst frem som et resultat av feilslått storpolitikk, regional politikk og konflikten mellom Iran og Saudi Arabia, slik jeg skriver i boken min «Trusselen fra IS». Shia- og Sunni-konflikten er selve kjernen i IS sin rekrutteringsstrategi i Midtøsten, det handler om å sette folk opp mot hverandre.
Etter invasjonen i Irak i 2003, følte mektige sunni-stamme ledere seg tilsidesatt av amerikanerne og samlet seg for å sponse opprørsbevegelsen som ble til IS. Deres misjon var å bli kvitt shia-styret til statsminister Nouri al-Maliki, og de erklærte at de ville fortsette å støtte jihadistene til Maliki gikk av.
Videre ble den syriske presidenten Bashar al-Assad sekterisk da han slo ned på politisk motstand etter borgerkrigen ved å ty til Iran og den libanesiske Hizbollah-militsen. Den sivile sunni-befolkningen så at den irakiske shia-hæren bare forlot dem da IS inntok Mosul sommeren 2014. De søkte derfor beskyttelse i det som ble den mest barbariske, rikeste og største terrorbevegelsen i nyere tid.
IS bruker samme strategi i vesten nå. Terrorgruppen ønsker en polarisering mellom muslimer og ikke-muslimer, mellom europeere og flyktninger, for å tjene sitt rekrutteringsapparat.
Jihadist-bevegelser På 80-tallet kjempet amerikanerne mot Sovjet og kommunismen i Afghanistan. Jihadister ble trent opp av CIA på pakistansk territorium. En smilende president Ronald Reagan ble avfotografert i det Hvite Hus i 1983 sammen med skjeggete mujahidin, for å vise hvem amerikanerne hadde dannet allianse med. Jihadister ble brukt av stormaktene for å kjempe mot hverandre. Da amerikanerne dro, etterlot de seg velutstyrte og trente krigere som hadde en ideologi tuftet på terror. Det er disse krigerne som senere beveget seg til Irak og deretter Syria.
Jeg får ofte spørsmålet om hvem som er den typiske IS-krigeren. Paris viser oss at trussel fra IS først og fremst er ideologisk; et tankesett som allierer dem som vil drepe. IS forener dem som vil kjempe mot shia-muslimer, som vil krige mot Vesten og amerikanerne, og som vil spre wahabismen. Det hele drives fra IS sitt kommandosenter i Syria, der IS sitter på militær ekspertise gjennom deler av den tidligere Baath-hæren til Saddam, som i fatale amerikanske beslutninger etter 2003 ble ekskludert fra politiske handlingsplaner og skjøvet i hendene på terrorister.
Nylig snakket jeg med venninne av meg. Vi studerte internasjonal politikk sammen i London for noen år siden, og var i kontakt igjen da jeg forsket i Oxford og hun i Cambridge. «Husker du, Mah-Rukh», sa hun. «Da vi studerte i London var al-Qaida det verste terror-fenomenet som eksisterte. Tenk at vi skulle stå overfor et langt verre et.»
Det vi i dag kjenner som IS må tas ved roten, ideologien må angripes sammen med militær strategi. Hvis ikke vil det oppstå nye jihadistbevegelser, som har et annet navn, men er bygget på samme tankesett og utspring i samme ide. Den ideologien kan ikke bekjempes om vi lar oss styre av følelser. Det er nettopp det IS vil.