India står midt i en stor finanskrise. Prisen må de fattige og svakeste i samfunnet betale.
Den indiske statsministeren kom den 8. november med en mildt sagt sjokkerende melding til sine 1,3 milliarder innbyggere. I en direktesendt tale på indisk fjernsyn sent på kvelden, etter at banker og butikker hadde stengt for dagen, erklærte statsminister Narendra Modi de største sedlene på 500 rupier (62 kroner) og 1000 rupier (123 kroner) for ugyldige.
Med ett ble 86 prosent av sedlene i sirkulasjon i India fullstendig verdiløse – ikke engang verdt papiret de var trykket på. Hensikten: å bekjempe korrupsjon og svarte penger, samt falske sedler som er et voksende problem i India. Statsminister Modi og regjeringen vil tvinge folk over til å bruke bankkonto og kort, slik at transaksjoner og handel i India ble mer oversiktlig, og økonomien samlet sett mer gjennomsiktig og transparent. Regjeringen hevder det er et ledd i en større økonomisk reform og transformasjon av hele den indiske økonomien, for blant annet å øke skatteinntektene til landet.
Men meldingen har ført til full krise og panikk i India. Folk er dypt frustrerte fordi sedlene ble gjort ugyldige helt uten forvarsel, slik at de ikke fikk noen mulighet til å forberede seg på det som skulle komme. Umiddelbart etter Modis annonsering på fjernsynet, oppsto flere dager lange køer for å få vekslet inn sedlene i banker. Millioner av indere stilte seg i kø over hele landet med kontantene sine. Bilder av menn, gamle, syke, kvinner i lange køer er blitt selve symbolet på den store krisen som India nå er i.
Det er vanskelig for oss her hjemme å forestille oss hvordan annonseringen påvirker den vanlige inder. I India foregår nemlig nesten 90 prosent av all handel fremdeles i kontanter.
Endringer er ikke gjort over natten.
Analfabetisme, fattigdom, sterkt forankret kastesystem og kjønnsforskjeller fortsetter å være store utfordringer i en av verdens raskest voksende økonomier. Hver fjerde innbygger lever under fattigdomsgrensen.
I jakten for å ta svarte penger og bekjempe korrupsjon, har regjeringens politikk ført til at nye «svarte» markeder har oppstått. Det meldes om flere tilfeller der fattige uten banktilgang «kjøper» seg til å spare opp penger hos dem som allerede har kort og bankkonto. Det er også meldinger om godt bemidlede folk som betaler de med langt mindre å rutte med for å stå i seddelkø for dem.
Bønder får ikke lenger solgt grønnsaker og frukt, for det er ikke noen som lenger kan kjøpe varene deres med kontanter.
Det er de svakeste og fattige i India som kjenner på kroppen konsekvensene av seddelkrisen.
I tillegg var hele den indiske infrastrukturen lite forberedt på den store omveltingen og et skifte av kontantøkonomien over til bank. 70 prosent av den indiske befolkningen bor utenfor byene, mens det kun er 18 prosent av landets minibanker som er satt utenfor urbane strøk. Folk har ikke tilgang til bank uten å foreta en lang reise.
Hittil har det kommet meldinger om at mellom 60–65 mennesker har dødd fordi de ikke lenger har penger. Raseriet har spredt seg – og engasjert mange forfattere og diktere. I et sterkt, åpent og følelsesladet brev til statsministeren skriver den indiske dikteren Lata Haya at hun er politisk uavhengig, men at hun nekter å tie når hun ser folk dør som en konsekvens av hans politikk. Haya skriver:
«Hvordan skal du få tilbake barnet som døde fordi moren ikke kunne skaffe legehjelp? Og hva er ditt svar til de som døde fordi de ikke kunne betale sykehuset? Hva skal du svare til dem som døde i køene de sto i mange dager for å veksle inn pengene? Hva skal du svare til dem som begikk selvmord fordi de ikke har kontanter for å betale for sine døtres bryllup? Det er godt mulig du har gode intensjoner, men planleggingen var dårlig. Du ville skade de rike som hadde svarte penger. Men det er de fattige som nå dør».
Modis tilhengere gjør iherdige, men dårlige forsøk på å skjønnmale det som nå skjer. De romantiserer køene som har oppstått ved å beskrive disse som en del av en demokratiseringsprosess der de hevder at køene er et uttrykk for at folks meninger kommer til syne. I tillegg mener de køene er blitt rene møteplasser, et slags samlingspunkt, der ulike kjønn og folk med ulik klassetilhørighet kan treffes. Men som BBC-korrespondenten Soutik Biswas skriver: de bør heller besøke sykehuskøene for å forstå hvilke lidelser politikken har påført folk.