De nye representantene for grasrota er rike og mektige. De er imot eliten, men er selv del av den. Hvordan får de det til?
Om litt over to uker er Donald Trump USAs president. Verdens aller mektigste mann. I hvert fall er det slik amerikanske presidenter blir omtalt. Den 20. januar blir han formelt og høytidelig innsatt.
Det har vært originale forsøk på å spekulere på hva som kan stanse dagen fra å komme. Scenarioene som er lagt frem er urealistiske, slik som en mye delt artikkel på sosiale medier fra Huffington Post. Den antyder at en dom fra 1994 i Pennsylvania gir Clinton juridisk grunnlag for å bli president fordi det viste seg at russerne blandet seg inn i den amerikanske valgkampen.
Disse teoretiske og virkelighetsfjerne tankeeksperimentene kan legges til side. Trump blir president, enten man liker det eller ikke. Og i disse dager er han svært opptatt med å sette sammen laget han skal styre USA sammen med. En trend er klar. Trumps lagkamerater (og venninner) er rike. Faktisk så rike at ingen regjering i moderne historie har vært i nærheten like velstående.
Trump håndplukker de pengesterke og mektige, en milliardærarving, en tidligere partner i Goldman Sachs og ExxonMobil-sjef og nær Russland-venn Rex Tillerson. De skal alle inn som Trumps statsråder, og har verdier for flere titall milliarder dollar til sammen. Beregninger amerikanske Forbes har gjort viser at Trumps lag vil være 60 prosent mer velstående enn Barack Obamas.
«I want people that made a fortune», svarer Trump.
På sjarmerende vis klarer han å gi et svar som omgjør det faktum at hans gjeng er steinrik til noe positivt. For i svaret hans ligger implisitt; han velger ledere som får ting gjort, som har skapervilje.
Og hvem vil vel ikke ha slike ledere?
Twitter får til tider skylden når Trump ytterligere roter til diplomatiske forbindelser, som krisen med Kina. I romjulen gikk han på samme måte til angrep på FN. Fra sitt feriested i Florida tvitret Trump tredje juledag at FN består av en gjeng med folk som bare morer seg.
Uttalelsene skaper overskrifter, vekker oppmerksomhet og virker lite gjennomtenkte. De er enkle å latterliggjøre og gjøre narr av. Men det er bare vi journalister som ler av Trump. På samme måte som det bare er vi journalister som ler av Putin når han rir en hvit hest i bar overkropp.
Trumps politiske budskap er uklart. I påvente av at den nye amerikanske presidenten skal innta presidentembetet, befinner mye amerikansk politikk seg i et slags vakuum. Kina, Russland, Iran og Europa vet ikke hva som venter. Signalene er blandede, og henger ikke sammen. Trump karakteriseres som en bølle. Men selv om mediene og journalistene gjør narr av ham, så liker folket ham. De liker at han er ærlig.
Han sier det han tenker, og han er det vi ser. Tilsynelatende ærlighet er Trumps største styrke.
En klar politisk trend som venter oss i år er at fremmarsjen av den høyrepopulistiske bølgen som oppsto etter flyktningstrømmen i 2015 vil fortsette. Nynasjonalismen eller populismen som den også kalles, er blitt en folkebevegelse mot institusjoner og mot eliten. Populariteten til lederne for slike bevegelser forklares ved elitens manglende forståelse av misnøyen som er skapt blant vanlige folk rundt i verden.
Med valg i både Tyskland, Nederland og Frankrike i 2017 er det grunn til både å tro og frykte at populismen vil befeste seg i et bredere politisk maktapparat i Europa. Men dagens høyrepopulisme er annerledes fra nasjonalistiske bevegelser vi har sett før.
Nynasjonalistene er ikke dypere ideologisk forankret i den tradisjonelle politiske høyresiden heller. De sier de er nasjonalister, men ikke rasister. De er islamkritiske, men vil ikke stemples som muslimhatere. De er rike, men ikke en del av establishmentet.
I en verden som er blitt farligere tilbyr de enkle svar på kompliserte spørsmål.
I en verden som er blitt et mindre sted, med kortere fysiske avstander, ser vi at avstandene mellom ulike mennesker likevel har økt. Det er denne avstanden nynasjonalismen finner næring i, og som den lager enkle slagord ut fra.
I 2016 så vi brexit, valget av Trump som president, nye terroranslag fra IS. Iran er blitt mer stabilt, Kina vokser frem, Putin styrker seg. Verdensbildet vårt er i endring. Natos generalsekretær Jens Stoltenberg sa nylig at verden er blitt mer uforutsigbar. Desto mer skremmende er det å tenke på at de som velges til å løse problemene, til å representere folket, overhodet ikke ligner oss. De har totalitær maktstil, liten respekt for demokratiske institusjoner og tilhører eliten, men representerer likevel den nye folkebevegelsen.