Høsten for nøyaktig ti år siden var jeg sendt til Pakistan som utenriksreporter for TV 2 for å dekke den politiske krisen som utspilte seg. Daværende president, Pervez Musharraf, hadde erklært unntakstilstand i landet og suspendert grunnloven.
Jeg husker rasende, dresskledde advokater samlet seg i protester i de ellers, som oftest, rolige gatene i Islamabad. General Musharraf hadde kommet til makten gjennom et militærkupp i 1999. Da han stilte til valg, gikk han ikke av som forsvarssjef. Rett før Høyesterett skulle avgjøre hans videre politiske fremtid om hvorvidt han kunne beholde uniformen som hærsjef samtidig med å være valgt president, gikk Musharraf til det skritt å umyndiggjøre dem, og landets lover ble med ett kastet til side. Musharraf sparket dommere han mislikte, stengte pakistanske, private tv-kanaler, og kastet opposisjonelle i fengsel. En stund var landet uten mobilnett og internett. Militære styrker ble beordret ut i gatene for å blokkere veiene til høyesterett og andre sentrale steder.
I Pakistan visste alle hva som foregikk, og at unntakstilstanden var Musharrafs spill for å beholde makten som landets øverste leder: En president som hersket over rettsstaten og uavhengige dommere, en president som ikke kunne stilles til ansvar. Musharraf handlet som en diktator, men krevde å bli respektert som en folkevalgt.
Det var helt spesielle november-uker i 2007. Pakistanere ble brakt til taushet, og skjøre demokratiske institusjoner ble nok en gang satt på prøve. Alle Musharraf-kritiske krefter ble skremt vekk. I skjul fikk jeg et intervju med Imran Khan, en av Pakistans største opposisjonelle (og tidligere cricketstjerne), som hadde flyktet fra husarrest. Han ga intervjuet fra et hemmelig tilholdssted. Khan var sint og redd, slik som så mange andre pakistanere på den tiden.
Ikke mye har forandret seg siden. Forholdet mellom en sivil regjering og militæret har alltid vært både delikat og stormfullt på samme tid. Få demokratisk valgte ledere overlever nemlig lenge i maktposisjon, fordi de ikke får til det umulige; å både tjene det pakistanske folket ved å ivareta deres rettigheter, men også være lydige til det pakistanske militæret. I tillegg er korrupsjon gjennomgående.
All utenriks- og sikkerhetspolitikk har i realiteten alltid vært styrt av det pakistanske militæret, som har tjent seg stadig sterkere på amerikanernes krig i Afghanistan. Pakistan har spilt en nøkkelrolle i denne krigføringen, og vært ansett som en vestlig garantist for å ivareta deres interesser i regionen. Derfor har mange inntrykk av at vesten foretrekker en lojal diktator, fremfor en uforutsigbar demokratisk leder i Pakistan.
Maktforholdet mellom folkevalgte og militæret gjenspeiles, ikke minst, gjennom det pakistanske forsvarsbudsjettet, som ligger i verdenstoppen, mens midler til fattigdomsbekjempelse, utdannelse og helse ligger helt i bunnsjiktet.
I disse dager står Pakistan overfor en ny politisk krise. Den nylig sittende pakistanske statsminister Nawaz Sharif ble styrtet av høyesterett på grunn av korrupsjonsanklager. Det tolkes på flere måter. Noen ser optimistisk på at landets rettsvesen står sterkt og fritt nok til å stille Sharif for ansvar. Andre frykter at saken mot Sharif har en slagside ved at den fører til økende mistillit til politikere, og ivaretar militærets suverene og ubestridte rolle. Dersom pakistanere i dag fikk spørsmålet: Stoler du mest på politikere eller militæret, så vil de utvilsomt svare det siste. Det er en trist sannhet å ta innover seg; at folk foretrekker å bli styrt, snarere enn å være med på å ta valg ved å styre gjennom folkevalgte. Pakistanere har stadig mindre tro på et reelt demokrati, fordi de aldri har sett et som har fungert lenge.
Den kjente Pakistan-kjenneren Ahmed Rashid, sier i et intervju med Financial Times: «Landet har nå en svak, ineffektiv politisk ledelse som inngår kompromisser. Det passer hæren perfekt. Hvorfor skal de planlegge et nytt kupp, når så mye er under deres kontroll allerede?»
Men tilbake til Pervez Musharraf: mannen som var både hærsjef og president. I høst var Musharraf på norgesbesøk, og fikk litt av en velkomst. Musharraf ble både intervjuet av norske medier som ekspert på terror, og invitert av selveste Nobels Fredssenter for å holde en tale.
Så lenge eksdiktatorer i eksil får fortsette sine liv i luksus, og bli tatt hjertelig imot av vestlige land, er det liten grunn til å tro at pakistanere i nær fremtid vil få økt tro på demokrati.