Hvis «krigen mot terror» tilhørte George W. Bush og 2000-tallet, hvem kriger vi mot i 2017?
Nylig var jeg på et bibliotek. Det var forbud mot mat og drikke. Likevel hadde en grå mann uskyldig smuglet inn et eple, som han løftet forsiktig opp av bæreposen sin i en krok mens han stirret inn i en medbrakt pc-skjerm i dyp konsentrasjon med hodetelefoner på.
Minutter senere dro han opp en skarp, lang og bred kniv pakket inn i papir.
Han skar det lille eplet i små biter med den store kniven og puttet bitene i munnen.
Så pakket han kniven i papiret, og la den tilbake i posen.
Bare dager etter London-angrepet ble den ukjente mannens lille fruktmåltid på biblioteket en påminner.
For dette er hva terror gjør med oss.
Det får oss til å tenke og handle på måter vi ellers ikke ville gjort. Ufarlige handlinger vekker mistanke. Samtidig blir normal aktivitet oversett.
Ingen tenker klart i frykt. Myndighetspersoner og politikere er intet unntak.
Terror lammer og det hemmer alle.
Etter angrepet i London der syv mennesker ble drept med kniv, 15 kritisk skadet og 32 sendt til sykehus, kommer oppsiktsvekkende opplysninger som legger hardt press på britisk politi. Det viser seg nemlig at lederen bak trioen av gjerningsmenn på London Bridge, den 27 år gamle Khuram Butt, burde vært fanget opp. Han sto på FBIs liste over mistenkelige personer og hadde forbindelser til den fremste islamisten, hat-predikanten og jihadist-ideologen i Europa, Anjem Choudary.
I tillegg hadde myndighetene blitt varslet av en tidligere venn om skremmende adferd som kunne true nasjonal sikkerhet. Det burde vært tatt med største alvor. Om det ikke skulle være nok, i fjor figurerte Butt i en britisk tv-dokumentar om jihadisme på Channel 4, der han ble filmet med IS-flagg i Regents Park sammen med en stor gjeng ekstremister. Butt hadde også planer om å forlate sin gravide kone og reise til Syria og IS, men ble stanset av slektninger. Han tilbrakte mye tid på treningssenteret med det spesielle navnet «Ummah Fitness» i Ilford i Øst-London der han skal ha forsøkt å radikalisere andre.
Med andre ord: Butt gjorde lite for å skjule sine meninger. Snarere tvert imot ville Butt at andre skulle følge hans eksempel. Likevel klarte en radikalisert mann å få jobb på den britiske tuben, og hadde dermed adgang til tunneler under det britiske parlamentet.
Spørsmålet som nå melder seg er hvorfor Butt ikke ble fanget opp av politiet når det var så mange faresignaler og konkrete opplysninger om potensiell terrorfare. Og det i en tid der politi og etterretning har utvidede fullmakter, et tett europeisk sikkerhetssamarbeid og konstant overvåkning som rammer alle. Hvordan klarte britisk politi å overse det åpenbare? En kniv kan riktignok hvem som helst bære, men radikaliseringen og det som foregikk i hodet til Khuram var synlig for hans omgivelser.
Det pågår nå for fullt en debatt om bevæpning av politiet, også her hjemme. Det er en debatt som bør tas med kaldt hode. Dessuten visshet om at bevæpning alene ikke hindrer terror. Det så vi i London, og det har vi sett før.
For 16 år siden erklærte George W. Bush en krig mot terror. Han lovet å knuse alle motstandere. Bush sveiset sammen en bred vestlig koalisjon. «Vår krig mot terror begynner med al-Qaida, men den stopper ikke der. Den vil ikke stanse før hver eneste internasjonale terrorgruppe er blitt funnet, stoppet og blitt bekjempet». Talen holdt Bush til den amerikanske kongressen etter angrepene på tvillingtårnene 11. september 2001. Hans krig mot terror ble stående som selve definisjonen på all krigføring mot sunnimilitant jihadisme i årene etter. Men sannheten er at den «krigen mot terror» feilet.
For Taliban vokste seg sterkere i Afghanistan. Der lider sivilbefolkningen og lever i konstant frykt. De føler seg sviktet av vestlige styrker som invaderte landet og forlater dem til en regjering under ledelse av Ashraf Ghani, som ikke klarer å beskytte dem mot nye terrorfarer, senest sist uke da 150 ble drept i Kabul. al-Qaida ble erstattet av IS, mer brutal og mer global. Europa ble stadig oftere mål for terror, og terrorfrie Iran rammes av det blodigste angrep i Teheran siden 1979 og revolusjonen.
Det er krig. Men vi må fornye begrepene og forståelsen av vår tids krigføring.
Vi har sett at innblanding i skjøre og ustabile regimer ikke fører til fred. At invasjon av Irak ikke skapte fred, men mer kaos. At mer overvåkning og bevæpning ikke er garantier mot terror og at murer ikke holder terrorister ute.
Vår tids krig handler om å unngå en politikk tvunget frem i et blindspor av frykt. I så fall handler vi i et verdenssyn skapt av terrorister.