Etter at den amerikanske presidenten Donald Trump nylig annonserte at USA trekker seg fra atomavtalen med Iran, har det vært analysert hva et amerikansk avtalebrudd faktisk medfører, og hva som i så fall blir igjen av avtalen med iranerne.
De håpefulle argumenterer sterkt for at det ikke bare er historien om et tidkrevende og mislykket diplomati som nå står igjen. Fra Teheran har det vært økt aggressiv tone der den mektige Revolusjonsgarden leder an, og massive protester i gatene viser et folk som føler seg sveket og lurt. Iranerne ser mørkt inn i fremtiden der de for kort tid siden hadde fått håp om forandring; en oppheving av sanksjonene som skulle åpne opp landet for verden. Nå er det lenger ingen som helt vet hva som vil skje etter sjokkmeldingen fra USA. Atomavtalen med Iran, kjent som Joint Comprehensive Plan of Action i 2015, tok hele 12 år med internasjonalt diplomati og hardt arbeid å få på plass. Trump, som nå har bestemt at USA skal ut av avtalen kaller den «verdens dårligste avtale». Avtalen ble initiert av europeerne i 2003 da utenriksministre i Storbritannia, Frankrike og Tyskland sendte sine utenriksministre til Teheran for å føre samtaler om begrensninger på landets atomprogram. Deretter var det Barack Obama som videreførte dette første initiativet fra Europa, og fikk på plass avtalen mellom Iran, USA, Russland, Kina, Storbritannia, Frankrike, Tyskland. Avtalen ga partene innsyn i Irans atomprogram for å sikre at landet ikke skulle utvikle våpen, og i gjengjeld ble sanksjonene mot Iran opphevet. Teheran har akseptert omfattende monitorering gjennomført av det internasjonale atomvåpenbyrået IAEA, som ti ganger siden avtalen i 2015, har bekreftet at Iran holder sin del av avtalen, senest etter en inspeksjon nå i februar.
Etter at Trump tok USA ut av avtalen for få dager siden, ringte både Angela Merkel og Emmanuel Macron umiddelbart den iranske presidenten Hassan Rouhani for å forsikre om at de fremdeles ville holde seg til avtalen og ikke følge amerikansk linje, såfremt iranerne også overholdt sin del av avtalen. Iran har også kommet med offisielle uttalelser om at de ønsker å fortsette med avtalen. De vil ikke la det være noen tvil om at det er amerikanerne som er skurken, som stakk av, som ikke holdt ord. Men tross velvilje fra både iransk og europeisk side og ønsker om et tettere samarbeid, så er sannheten at det er lite som blir igjen av avtalen på lengre sikt med amerikansk snuoperasjon. Når amerikanerne ikke lenger er med på laget, så blir det vanskelig for Europa å bli igjen. Det er europeiske ledere også smertelig klare over. Det politiske ordskiftet mellom Europa og USA de siste dagene har tydeliggjort skillet i Iran-spørsmålet og sannsynligheten er stor for at Iran kommer til å fortsette å skape et større gap mellom dem, men inntil videre er det lite Europa kan gjøre på egen hånd. Angela Merkel har gjentatt flere ganger at EU må styrke sin utenriks- og sikkerhetspolitikk og sagt at Europa ikke lenger kan satse på at USA vil beskytte dem. «La oss innse det, Europa er fortsatt umodne når det gjelder en felles utenrikspolitikk», sa hun. «Det er helt eksistensielt viktig med progresjon her fordi konfliktene har forandret seg totalt siden slutten av den kalde krigen», har hun sagt og pekt spesielt på Syria-situasjonen. Da Natos generalsekretær Jens Stoltenberg møtte den amerikanske presidenten i Det hvite hus forrige uke fortalte han om sin uro for den økte avstanden mellom Europa og USA. «Det butter litt nå. Det er ikke noe vits i å forsøke å skjule det. Det er bedre å være åpen og ærlig på at det er reelle uenigheter om sentrale spørsmål», sa Stoltenberg til norsk presse etter møtet med Trump. Investeringer i Iran er blitt risikabelt etter den seneste utviklingen. Amerikanerne har fra offisielt hold truet med å innføre sanksjoner også mot europeiske selskaper som gjør business i Iran. En slik trussel tar liv av all investeringslyst. Dessuten har fremdeles ikke Europa råd til å sette sitt forhold til USA på spill, og i valget mellom USA og Iran, er svaret gitt. Det er ikke første gang Europa og USA står på hver sin side. I 2003 var Frankrike og Tyskland også sterke motstandere av invasjonen i Irak, men klarte ikke forhindre den. Nå 19 år senere gjentar det seg trolig også med Iran.
Bare i løpet av de to siste ukene har det utfoldet seg en rekke dramatiske hendelser i Midtøsten: Amerikanerne trakk seg fra Iran-avtalen, den amerikanske ambassaden er flyttet til Jerusalem, Irak har hatt valg, krigen med stedfortredere i Syria og Jemen fortsetter med full styrke, konflikten mellom Iran og Israel eskalerer og det har vært blodig i Gaza. Det er vanskelig å si hva det langsiktige utfallet vil være. Men en ting vil være sikkert: Europa må få styrke til å kunne ta egne valg i et Midtøsten som er blitt farligere og mer uforutsigbart enn på lenge.