Donald Trumps innreiseforbud vekker protester og engasjerer verden over. Men hvor er de muslimske lederne?
Godt lederskap forplikter å ha noen overordnede verdier. Trump startet sin presidentkarriere med å sparke nedover og angripe de svakeste.
Først skrev han under på presidentordren om å bygge mur mot Mexico og kort tid etter innførte han innreiseforbud for innbyggere fra syv land der majoriteten er muslimer, det for å hindre «radikale, islamistiske terrorister» å ankomme USA. Til sammen 134 millioner mennesker vil rammes av de ekstreme endringene i amerikansk utenrikspolitikk, som foreløpig er stanset av en dommer i Seattle. Fungerende viseminister Sally Q. Yates ville ikke forsvare presidentordren, og fikk dermed sparken.
Trumps politiske linje handler om mye mer enn de murene han nå bygger. Han flytter også betraktelig på rammene for hva innholdet i en saklig og konstruktiv samfunnsdebatt skal være. Neste gang må Trump overgå seg selv – han må sjokkere mer, angripe hardere, sparke noen svakere. Det kan oppstå en immunitet mot diskriminerende og farlige utspill, og samfunnsdebatten bærer preg av at Trump setter premissene og spillereglene, og resten av verden følger etter. Det har vist seg gjennom mediedekningen, der enkelte personer er blitt brukt som eksempel: «Hun er jo ikke engang muslim, hvorfor blir hun rammet?”. Det er en skremmende utvikling.
Likevel har de massive mobiliseringene verden over vært et sunnhetstegn på at «folk», selv i en særs polarisert tid, setter menneskeverdet høyt. Protestene er en klar beskjed til ledere i vestlige land om å være varsomme med å ty til lettvint og populistisk retorikk mot muslimer. Mange vestlige ledere har også gitt klar beskjed til den amerikanske presidenten, og Trump har reagert med å slenge på røret til den australske statsministeren.
Men hvor er de muslimske lederne?
Bortsett fra reaksjoner fra Iran og Irak, som begge er rammet av forbudet, er det forbløffende stille. Den iranske utenriksministeren Mohammad Javad Zarif tvitret at «muslimforbudet vil bli husket som en stor gave til ekstremistene og deres tilhengere». Resten av den politiske ledelsen i den muslimske verden er tause. Hvorfor det?
Saudi-Arabia er det fremste symbolet på en muslimsk nasjon, og har en spesiell og viktig rolle for verdens muslimer fordi helligstedene Mekka og Medina begge ligger her. Få dager etter at muslimforbudet ble innført snakket den amerikanske presidenten Donald Trump med Saudi-Arabias konge Salman. Det kom ingen uttalelse fra kongen etter det. Tvert imot har Saudi-Arabias oljeminister forsvart forbudet ved å si at det er USAs suverene rett, som alle andre stater, å forsvare seg mot trusler.
Abdullah bin Zayed al-Nahyan, utenriksminister i De forente arabiske emirater, har også støttet Trump ved å uttale at forbudet hverken er islamofobisk ei heller et angrep på muslimer. Fra Egypt har det heller ikke kommet noen fordømmelse. Egypt er også en stor og betydningsfull sunnimuslimsk nasjon. Men i likhet med Saudi-Arabia, er den egyptiske presidenten Abdel Fattah el-Sisi, som av Trump omtales som en «fantastisk» person, mer opptatt av å pleie sitt varme forhold til Trump enn å lytte til protestene fra borgere i eget land.
Realiteten er nemlig at vanlige folk i alle muslimske land reagerer. Det er ikke bare iranere, irakere og syrere som er rammet, som nå protesterer, men også arabere, pakistanere, indonesiere og egyptere. De opplever en stor kollektiv sorg og sjokk fordi de ser at verdens mektigste mann kan forby innreise fra muslimske land uten at deres egne ledere er modige nok til å si ifra at det er uakseptabelt. Muslimene i hele verden anser Trumps forbud som et angrep på sin religion.
Muslimske ledere må lytte til sitt eget folk. De må ikke miste bakkekontakt med det som rører seg i eget land. Det har ført til katastrofer og kriger tidligere.
Den arabiske vår er fremdeles fersk i minne. IS og andre terrorgrupper har nettopp fått vokse fordi muslimske ledere til ulike tider har vært mer opptatt av sine personlige politiske ambisjoner til vestlige ledere, enn å være ambisiøs og trofaste til sitt eget folk.
Det er ikke stort lederskap.