Det iranske presteskapet trekker seg neppe, men utviklingen i Iran kan komme til å øke avstanden mellom USA og Europa.
2018 startet med uvanlige bilder fra flere iranske byer som viste hissige demonstranter i det lukkede landet der sosiale medier er blokkert, journalister sensurert og opposisjonen kontrollert. Presteskapet er suverene i sin rolle som landets øverste autoritet med all makt siden den islamske revolusjonen i 1979 som kastet et 2500 år gammelt monarki til fordel for teokrati. De nylige demonstrasjonene ble startet av en liten gruppe såkalte «hardliners», det vil si ikke reformister, i den hellige iranske byen Mashhad, som er et viktig sted for sjiamuslimene. Selv om mange håpefullt forveksler disse demonstrasjonene med opptøyer som skjedde etter valget i 2009, så er det en helt vesentlig forskjell. I 2009 gjennom den «grønne revolusjonen» var de massive protestene av ren politisk karakter der valgfusk sto i sentrum. Folk krevde en slutt på ayatollahenes jerngrep om landet og utfordret de maktstrukturer som kom med Khomeinis revolusjon i 1979. Det var likevel ikke nok kraft i protestene til reell politisk endring.
Denne gang er demonstrasjonene av en helt annen karakter og type. De er ikke organisert på samme vis, ei heller er det primært krav om regimeendring som står i sentrum. Folk er riktignok sinte på landets øverste leder, men frustrasjonen kommer av økonomiske ulikheter og manglende politiske reformer lovet av president Hassan Rouhani. For selv om Iran er den andre største økonomien i Midtøsten, et rikt land med en økonomi som stadig vokser, primært innen oljesektoren som følge av sanksjoner som er opphevet, så er det økende misnøye med levekårene for vanlige folk og økt korrupsjon i landet. Arbeidsledigheten blant unge er skyhøy, nesten 45 prosent flere steder, det er inflasjon og prisene på mat øker kraftig. Landet blir rikere, men folk blir fattigere. Prisene på egg hadde økt med 50 prosent da demonstrasjonene brøt ut i Mashhad, og deretter spredte seg til andre byer. Budsjettforslaget for neste år i Iran legger også opp til økning av bensinpriser og reduserte subsidier – det vil si hardere økonomiske kår er i vente. Det bekymrer og uroer iranere. Det er godt å starte nytt år med nytt håp, men det er ingen realistisk grunn til å tro på regimeskifte i Iran med det første. Dette ble ekstra tydelig da regimet demonstrerte stålkontroll ved å arrangere et massivt folkemøte med flere titall tusen personer – og med landets mektige revolusjonsgarde som påfølgende erklærte ro igjen.
Vi kommer likevel til å se og høre mye mer til Iran i år. Det kommer muligens til å bli ro i Iran, men ikke fra Iran. Landet spiller nemlig en nøkkelrolle i Midtøsten, og er på offensiven etter å ha vunnet i Syria gjennom sin støtte til president Bashar al-Assad. Iran har også styrket sin posisjon i Irak med alliert sjiamuslimsk regime, og i Jemen holder Iran stand mot Saudi-Arabia gjennom opprørsgrupper og houthi-militsen. Etter slaget mot IS er det ingen tvil om at Iran er blitt mektigere, og rivaliseringen mot Saudi-Arabia kommer til å avgjøre det videre og blodige spillet om Midtøsten. En annen faktor er også verdt å merke seg; forholdet til USA. Det iranske folk stoler overhodet ikke på amerikanerne og har heller ingen grunn til det. Sinnet mot USA har igjen vokst frem blant ulike samfunnslag, også folk som står på hver sin side politisk. Årsaken er at iranerne nok en gang føler seg sviktet og forrådt av amerikanerne. Der den amerikanske presidenten Barack Obama førte en politikk i Midtøsten som skulle dempe rivaliseringen mellom Iran og Saudi-Arabia fordi han anså det som en trussel mot langvarig fred og stabilitet i regionen, så har Trump siden han inntok presidentkontoret i fjor reversert alle Obama-administrasjonens forsøk på forsonende politiske endringer som ville tjene forholdet muslimer seg i mellom, og mellom vesten og den muslimske verden.
I stedet er gamle fiendebilder blitt blåst nytt liv i, og er førende for amerikansk utenrikspolitikk. Saudi-Arabia er tatt tilbake inn i varmen og Iran deler nå selskap sammen med Nord-Korea. Iranerne har fått innreiseforbud til USA, og den historiske atomavtalen med Iran underskrevet i 2015, som var en milepæl under Obama, står i fare. Trump sier han vil skrote avtalen, og iranerne frykter en forverring av økonomiske levekår, noe som var selve utgangspunktet for demonstrasjonene som startet nå.
Samtidig er det påfallende stille fra europeiske ledere. Etter 2015 har mange europeere investert stort i Iran med håp om en ny økonomisk kurs, Norge inkludert. Med Trumps totale snuoperasjon i Iran-spørsmålet, står mye på spill – også for Europa. Den siste utviklingen i Iran har dessverre ført til at religiøse krefter i Iran trolig kommer styrket ut.
Det som derimot vil tvinge seg frem i nær fremtid er et klarere politisk standpunkt fra europeiske ledere, for i Iran-spørsmålet står USA og Europa på hver sin side. Spørsmålet er bare når Europa tør si ifra om det.